Kjære alle sammen,gratulerer med dagen!
17.mai er en dag for å feire fellesskap, tradisjoner og alt som binder oss sammen som bygd og folk. Nettopp derfor er det ekstra fint at vi også bruker denne dagen til å løfte fram noen som har gjort en helt spesiell innsats for kulturlivet i Hemsedal.
Kulturprisen går til en person som gjennom mange år har bidratt til å ta vare på, utvikle og videreføre noe som er viktig for oss alle.
I år fikk vi en nominasjon som starter med disse ordene: «Grunngjevinga vår er fyrst og framst arbeidet ho har utført, i godt over 50 år, med kulturen og handverket innan bunad og folkedrakttradisjonar i Hemsedal.»
Det sier egentlig ganske mye allerede.
Vi snakker om en som ikke nødvendigvis har stått fremst på scenen. Tvert imot, som det også står: «har alltid arbeidd i det stille.»
Men nettopp det stille arbeidet har satt dype spor.
Denne personen kom til Hemsedal fra byen, med sykunnskap og engasjement i bagasjen – og ble raskt en del av bygda. Gjennom utallige timer er det bygget opp en kunnskap og en kjærlighet til håndverket.
Og kanskje har du sett resultatene uten å vite det. For som det treffende blir sagt i nominasjonen:
«Ein kan berre tenke seg kor mange kvinner me kan sjå 17.mai, der ho har hatt ein finger – eller aller helst ei nål – med i spelet!»
Det handler om bunader. Om helgestakker og rukkastakker. Om hallingroser, kvitsaum og detaljer som gjør at tradisjonene våre lever videre – ikke bare på museum, men på folk.
Vi snakker også om en som har lært bort mye. Som har holdt kurs, hjulpet andre i gang, og – når det ikke har vært nok folk til kurs – åpnet døra hjemme eller på Stugu og sagt: «Kom, vi finner en løsning.»
En som, ifølge de som kjenner henne godt, har vært selve «limet i gruppa» i arbeidet med husflidslaget og Stugu. En lagspiller. En pådriver. En som får ting til å skje.
Og så er det noe mer. For dette handler ikke bare om kunnskap, det handler om mennesket bak.
Vi har fått høre om «smil og humør», om en latter som sitter løst, men også om at det finnes én ting man helst skal være forsiktig med: rot i sysakene.
Og så har vi denne beskrivelsen, som jeg synes er helt fantastisk: Møtet med gamle tekstiler, en gammel stakk eller en kurv med gamle deler, kan sammenlignes med «et barn i en godtebutikk». Her ser hun muligheter. Her kan noe gammelt få nytt liv.
Fra familien får vi også bekreftet bildet: En som har sydd siden ungdommen.
Som flyttet hit rundt 1960. Som har sydd bunader i flere generasjoner til barn, barnebarn og oldebarn. Og som, kanskje viktigst av alt, ønsker å føre kunnskapen videre.
For det er akkurat det dette handler om: Å ta vare på noe, og gi det videre.
Til slutt vil jeg også trekke fram noe fra nominasjonen, som sier mye: «Kulturprisen i Hemsedal har aldri vore delt ut til nokon som har brukt heile sitt vaksne liv på å utøve, lære bort og formidle kunnskap innan husflid og handverk.»
Og videre: «Me meiner tida er meir enn moden for å heidre» denne personen. Og det er vi helt enige i.
Kjære alle sammen, det er en stor glede å få dele ut Hemsedal kommune sin kulturpris for 2026.
Årets vinner er: Bjørg Turid Haugo.
Gratulerer så mye!